"Jeg velger meg april" - 8-årsdag

Jeg velger meg april
i den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder -
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter -
i den blir somren til!

Bjørg var sammen med Musikklaget vårt til Hidra denne søndags ettermiddag, og eg var med på menighetens pensjonisttreff på Bedehuset her i byen. Olaf Hanssen ledet samlinga og åpnet med å sitere denne sangen av Bjørnstjerne Bjørnson.

Den samme sangen vart lest under bryllupet vårt for 8 år siden, den 21.april 2007. Det vart vårsangen vår, Bjørg sin og min, mellom hestehov og kvitveis. I går i den fine været, tok me oss ein ettermiddagstur ein knapp times veg herfrå, på mosjonsveien, og fekk oss ein gild kaffepause. Det får bli ein del av feiringa vår. Me er glade fordi me har kvarandre!

Sjakk matt

Eg har nett lest C. S. Lewis si bok "Tatt av gleden", den kom ut i 1955 med tittelen "Surprised by Joy"  Lewis forteller svært detaljert korleis han fann gleden på mange måter gjennom lange studieår i filosofi, klassiske språk som gresk og latin, nordisk gudelære m.m. Lewis har alltid betydd mye for meg heilt siden eg på misjonsskolen las boka hans, "Djevelen dypper pennen", og siden gjennom hans apologetiske bøker, fantasibøker og barnebøkene om Narnia. Her i denne boka, under overskrifta "Sjakk matt", skriver han om eit møte med ein hardkokt ateist som kom med denne bemerkningen: "Det er jo litt rart likevel, midt i alle mytene om ein gud som døyr. Det virker jo som om det faktisk har skjedd ein gong." Det var beskrivelsen av Jesus i Det nye testamentet han snakket om. Lewis møtte den kristne trua gong på gong hos dei lærde universitetslærarane han satte høgast. Han avviste denne, men greidde likevel ikkje å få den ut or tankane sine. "Så en kveld mellom påsken og sommeren 1929, mens jeg satt alene på rommet mitt, følte jeg sterkt nærværet av ham som jeg av hjerte ikke ønsket å møte. Jeg måtte overgi meg og bekjente der og da at Gud var Gud. Jeg knelte ned og ba. Den kvelden var jeg antakelig den mest nedståtte og motvillige omvendte i hele England. Jeg forstod ikke dengang det som nå er helt innlysende for meg, nemlig at Gud er så barmhjertig at han tar imot et menneske som omvender seg selv på slike vilkår. Det var en kjærlighet som åpnet sine dører for et fortapt menneske!"

Fokus på forsamlingen

Det var fagdag på Kvinatun denne lørdagen. Emnet var "Kjennetegn på en fungerende forsamling", og talerne var Runar Landro (pastor i ImF-forsamlinga Fredheim, Sandnes) og Erik Furnes (gen.sekr. i ImF). Av de kanskje 30 som deltok var også tre fra NLM i Flekkefjord. Landro (på talerstolen) understreket at det var Jesu kirke/menighet det gjaldt (Mt 16:18), og det var Guds frelsesplan som skulle forkynnes. Jesus hadde ikke kalt oss til å holde møter, slik det oftest kom fram i årsmeldingene, men til å gjøre alle folk til disipler.

Furnes minnet oss om hvordan Paulus var villig til å gi livet sitt for det arbeidet han stod i, og hadde vært som en mor for menigheten i Tessalonikia (1.Tess 2:1-7). Vår foreningsform  var naturlig i misjonsarbeidet da det startet, selv om det ikke hadde spesiell støtte i NT. Hvordan passer det inn i dagens situasjon? Dagens situasjon er nemlig ikke lik gårsdagens! Det kan gjerne være berikende å ha flere organisasjoner med møter i samme bedehus, men da er det også fare for at det åndelige ansvaret blir pulverisert. Furnes nevnte også forskjell på mannens og kvinnens tjenester i forsamlingen, og at det var ei samvittighetssak om en ville bli stående i Dnk eller melde seg inn i f.eks. ImFs trossamfunn.
Landro holdt fram disse kjennetegn på en fungerende forsamling: Tjenende lederskap, nådegavene i funksjon, omsorg og sosialt ansvar, et personlig gudsliv viktigere enn de rette læresetningene, bevissthet om sendelse (Jesus ble sendt til jorda, disiplene hans ble sendt ut, vi er også sendt til menneskene omkring oss, og sender selv ut forkynnere og misjonærer). Når vi kommer sammen er det for å oppbygge hverandre gjennom undervisning, personlig erfaring og lovsang. Regelmessige møter er nødvendig for fellesskapet. Tjenlige strukturer må til for at forsamlingsarbeidet kan bli organisert og nådegavene komme til sin rett. "Indremisjonen var fra gammel tid en fellesnevner for venneflokken på bedehuset, slik fungerer det ikke lenger."
Vi er takksamme for kunnskapen og den rike oppbyggelsen vi fikk gjennom talerne, men flere av lederne i bedehusforsamlingene ga uttrykk for at de hadde behov for enda mer praktisk hjelp og tilrettevisning lokalt.

9. april

For 75 år siden: Den tyske krigsmaskinen nådde landet vårt. Norge ble hærtatt - "den verste dagen i vår  historie" er den blitt  kalt. For oss i dag, etter 70 år med fred, er det bare historie. Men det er med takk til Herren at vi minnes den vonde tida - som Han førte oss gjennom. Fortsatt er bønna vår: "Gud signe vårt dyre fedreland" Men ikke alle folk har fått opplevt fred nå i 70 år ...

For 70 år siden var det en kjent motstandsmann i Tyskland som ble henrettet, jødevennen, teologen, forfatteren Didrich Bonhoeffer, 4/2 1906 - 9/4 1945. Jeg husker det inntrykket boka hans, "Etterfølgelse" (Nachfolge, 1937) ga meg allerede mens jeg gikk på misjonsskolen: "Billig nåde er å preke tilgivelse uten anger, dåp uten kirketukt, nattverd uten bekjennelse, syndsforlating uten personlig bot. Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, uten korset, uten den levende og inkarnerte Jesus Kristus. Kostbar nåde er  ... Jesu Kristi kall, som fikk disiplene til å forlate sine garn og følge ham."

Påskeveka

Gunnar, Elin og Kristen på Søylandsvarden

Det vert sagt at ordet "påskeveka" ofte vert brukt feilaktig for "den stille veka" - altså om veka i etterkant av palmesøndag, i staden for at ordet skulle brukast om veka som tek til med påskedagen. Me har vore heime i Flekkefjord heile påsken, men ikkje åleine. Frå onsdag til lørdag hadde me besøk av fire medlemmer av Kristen sin familie frå Kvitsund. Det vart noen gilde dager, med tur skjærtorsdag til Søylandsvarden (2 timer, nesten 400 moh), og ein 2-timers tur att på langfredag opp dei 200 gamle trappetrinna til Storhei og ned att ved Helle. Alt føregjekk i finaste solskinn. Fredag deltok me i flokken av 19 personer på nattverdmøte på Bedehuset. Det vart litt kontraster til metodistmenigheten på 90 som me hadde nattverd sammen påskedagen.

Trodahl deler ut papir og blyant til sine små slektninger på misjonsfesten

Andre påskedag var me i stort selskap - misjonsfest - på Tonstadli i anledning Gunnhild og Kjell Sverre Trodahl som feira sine 70 år med 70 slektninger i tillegg til mange venner som hadde funne vegen dit den dagen. Det var taler og helsinger i tillegg til eit godt kakebord. Kjell har mange venner og han har omsut for dei alle. Pengegaver som vart gitt skulle gå til Norea Radio. Derfrå kjørte me rett til Bedehuset der eg leda kveldsmøtet og Sven Hogstad hadde tematale om "Når vi møter den oppstandne", eit fint PowerPoint-program. Gledeleg overraskelse var det at Liv Randi Mæstad Birkeland og Einar Birkeland, frå Bergen, sang fleire gode sanger for oss.

I dag er det begynnelsen av ei "stille veke" for meg. Eg har nemlig sendt inn høyreapparatene mine til service og rensing - og alt vart plutselig så rolig omkring meg. Ellers har eg skifta til sommerdekk på bilen, og hjelpt Bjørg med å skifta jord på planter. Våren er kommen, og me gler oss ...