Utviklinga i folkekirken
(Dnk) gir grunn til både bekymring, kritikk og utmeldelse. Men i stedet
for å bruke all tid på det, ville det vært bedre å satse på våre egne
bedehusforsamlinger. I denne forbindelse vil jeg takke for innlegg av
Fjellhaug-lærerne Arne Redse (AR) og Kenneth Ellefsen (KE), og avdøde
Øivind Andersen (ØA).
ØA sier i sin
Troslære s.292-299:
Menigheten er "de helliges samfunn" (jfr. 3.trosartikkel og 1.Kor 1:2)
på et sted, et samfunn som konstitueres og ytrer seg i forkynnelse av
Ordet, bruk av dåpen og nattverden, og bekjennelsen. Til ulike tjenester
i menigheten kaller Herren selv gjennom menighetens behov eller på
menighetens initiativ forskjellige nådegaver, evner og anlegg, i et
ordnet forhold - som lemmene på kroppen.
Ludvig Hope vektla "kyrkja som Guds folk, kvar
dei så er, eit åndssamfunn - utan spørsmål om kyrkjeorganisasjon eller
misjonsselskap" (Lekmannsmøtet i Bergen 1932). Men det var nok klart for
både Hope og ØA at en tilfeldig samling av kristne ikke uten videre
kunne kalles en menighet. Ordningene som ØA nevnte, hører også med. Det
var nettopp dette som var hovedsaken for KE å få fram i sitt innlegg i
Dagen 24/5, og som tilsynelatende ble misforstått i motinnleggene 2/6
og 9/6.
I et oppklarende brev til meg 9/6 legger KE vekt på at de
troende må bevisstgjøres om sitt medlemskap i den lokale
misjonsforsamling (menighet). Menighetene burde så ha blitt innmeldt i
NLM trossamfunn. Men nå tar ikke trossamfunnet imot menigheter, bare
personlige medlemmer. Uansett så er det medlemskapet i den lokale
bedehusmenigheten som bør styrkes, ikke medlemskapet i NLM trossamfunn.
Det samme er sterkt understreket av AR i en lang og grundig artikkel i
siste nummer av Fjellhaug-tidskriftet
Innsyn: Allerede nå opptrer NLM som
et kirkesamfunn (trossamfunn) ved å innsette forsamlingsledere og ordne
med tjenester som er felles for alle "misjonsfellesskap"
(misjonsarbeid, skoler, liturgi for kirkelige handlinger, etc).
I
Ap.gj. og brevene i NT er det den lokale menighet som er omtalt, ikke
noe fellesskap av menigheter. ØA nevner at de enkelte menigheter likevel
godt kan organisere seg i forhold til hverandre i et "kirkefellesskap"
ved at de kaller felles tjenere og gir dem tilsynsmyndighet over
menighetene. Dette kan også ordnes med et råd (konferanse, kirkemøte)
som er valgt av menighetene. Det viktigste er likevel at hver menighet
er mest mulig selvstendig, så langt dette er mulig i deres forhold til
fellesskapet.
Konklusjonen må bli at NLM bør styrke sine
bedehusforsamlinger som frittstående menigheter i NLM trossamfunn. Disse
forsamlingene er jo allerede innmeldt i NLM som "misjonsfellesskap". I
dag er NLM en organisasjon der de fleste medlemmene også er passive
medlemmer av den lokale Dnk-menigheten. Men på sikt kan NLM kanskje bli et
eget kirkesamfunn, også juridisk, med egne lokale menigheter.