Tur til gamle Birkeland gard

Fortsatt nydelig solskinn og fint turvær, som me prøver å nyta så godt me kan. I dag kjørte me noen km utenfor byen i retning Feda, og gjekk knappe to km opp ein bratt og svingete veg til den gamle Birkeland gard, der misjonskvinnene Anna og Gunhild Birkeland budde i si tid. Deler av huset skal vera frå 1700-talet og heile eiendommen blir nå utleigd til jaktlag og andre gjester. Alt var så fredfullt, med kvitveis og skogfioler og bjørk og andre tre grøntkledde og oppstasa. Bjørg hadde bakt deilig sjokoladekake om formiddagen, den smakte godt på benken i gardstunet.

 

Naturen er ikkje alltid like lett å "lese", heller ikkje det tankevekkande skiltet på husveggen ved verandaen, men me ser i alle fall at det er ei oppfordring til å vandre med Herren, som har naturen i sine hender.

Det hender at Gud viser seg

Det var misjonsmøte for NMS på Bedehuset og prestekona frå Kvinesdal hadde andakt. Ut frå Salme 31:16, "Mine tider er i di hand", talte ho om Guds hand til frelse og til dom: "Er mi hand for kort til å fri ut, har eg ikkje kraft til å berge?" (Jes. 50:2); "Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender." (Heb. 10:31). Ho fortalte at dattera deira døydde plutselig i Oslo, bare 25 år gamal, der ho studerte. Dei fant henne død om morgenen uten at dei var klar over at ho hadde ein alvorlig sjukdom. Men denne samme natta hadde deira yngste datter hatt eit syn. Ho drømte at ho såg søstera ligge i senga si og hadde vondt for å puste. Ved sida stod Gud, med fryktelig harme rasa han mot alle vonde krefter i rommet. Så vendte han seg mot senga og med eit mildt uttrykk i ansiktet strøk han over den sovande jenta med si gode hand. Då vakna lillesøstera.

 

Eit sterkt minne dukka opp hos meg. Eg hadde skreve boka om Gunda Tonstad, "Navnløs dåd", og deltatt i hennes begravelse 6.juli 2004. Den vart foretatt av Liv Grethe Skiftun, prestedattera frå Kvinesdal som studerte ved Menighetsfakultetet og var vikarprest i Sirdal den sommeren. Då eg hørte at ho var død så plutseleg i oktober, sendte eg mitt foto frå begravelsen til faren, soknepresten. - "Å, det var du som skreiv den boka", sa prestekona då eg takka henne for andakten, "eg har lese den og sett bildet frå begravelsen." - "Takk fordi du fortalte om lillesøsteras draum", sa eg stille, "det hender at Gud finner det nødvendig å vise seg sjølv i syner, men vanligvis er det tilstrekkelig for oss å sjå den han har skrive om seg sjølv i Ordet."

Trossamfunn/NLM høringsmøte

Hovedstyret i NLM har kommet med forslag om å etablere et trossamfunn "under NLMs paraply" for de som vil melde seg ut av Dnk og ikke har noen annet kirkesamfunn å gå til. Vi hadde et høringsmøte på Bedehuset i Flekkefjord om dette, og Arvid Lodden kom og orienterte. Ove Sandvik har skrevet et godt referat etter møtet på bloggen til Flekkefjord Felleslag, og lagt inn et par bilder. Ett av bildene har jeg sakset her, det viser Arvid Lodden og Jorunn Hamre. Flere hadde ordet og etterlyste litt mer bruk av et slikt trossamfunn, f.eks. i samband med begravelser. Reidar Mæstad etterlyste sterkere bevissthet om vår lokale menighet på bedehuset, og forkynnelsen av hvordan den fungerer med sakramentforvaltning, nådegaver etc. Selv støttet jeg hans sak her fullt ut, og hadde ellers et innlegg der jeg gikk sterkt inn for "maksimumsløsningen" (frikirke) for NLM, av flere grunner: NLM fungerer allerede nå som et trossamfunn, med læregrunnlag og Hovedstyrebestemmelser - det er bare den juridiske registrerin gen som mangler. Mens foreningene våre i dag er samlet i en organisasjon (NLM), så er det naturlig at de mange misjonsforsamlingene våre samles i et trossamfunn (kirke) i framtida. Flere av våre forkynnere har meldt seg ut av Dnk uten å melde seg inn i noe annet samfunn (Ove Sandvik, Terje Thorsen, Ola Tulluan) fordi de ser på NLM i dag som sin "lekmannskirke". I tillegg framholdt jeg at den såkalte "minimumsløsningen" ikke var noe alternativ for NLM i det hele tatt, den hadde jo ingen funksjon, og det blir jo ikke noe kirkesamfunn bare ved et medlemsregister ved hovedkontoret. (Jeg vet ikke om det vil komme noe ut av disse høringene omkring i regionene, men selve saka skal i alle fall opp både på Rådsmøtet vårt til høsten og videre til Generalforsamlingen på Randaberg sommeren 2015).

Salmer med budskap om soning.

Det var skjærtorsdag med gudstjeneste om kvelden i Flekkefjord kirke. Vikarprest Frode talte om blodet som Gud sa hadde liv i seg, og derfor kunne det brukes som soningsoffer – frå påskelammet som vart slakta då Israels folk drog ut frå Egypt, til Jesu soningsblod som vart utøst for vår skyld, og til liv for oss, på Golgata. Etterpå var det nattverd, og eg tok imot den med ei kjensle av skam og skyld ... Etter eit langt liv i vissa om at eg var Guds barn på grunn av Jesu soningsdød for meg, skulle eg vel ha kjent meg betre? - Sangen til slutt traff meg med sitt budskap om at Jesu død også dekte over mine nederlag i dag. Det var organisten Geir som sang Bjørn Eidsvågs sang Du låg og skalv av angst på kne (frå albumet «På leit»). Ordene minna om Jakob Sandes sang Du som låg i natti seine, sorgtyngd, vanvørd og åleine. La meg sitere siste verset av Eidsvågs sang:

Eg vet eg ofte svikte

Eg fornekte og bedrar

eg gjer'kje det eg plikte

- eg e hjertelaus og hard.

e likasel for andres nød

og blind for venners sorg

ka bryr det meg dei andres død

min kulde e så fast ein 'borg.

Men framleis e du lika gla' i meg

tilgir meg alle feilå mine

Stille tar du kappå di av deg

tar te å vaska beina mine

Etter sangen vart det stille i kyrkja, lysestaker og liturgibok og blomster vart tatt frå alteret og plassert i sakristiet; ein svart duk vart lagt på alteret. Lysene foran i kyrkja vart sløkt. Ingen sa noe meir. Ein setning frå Jesu lidelsesfortelling sokk ned i meg: Og det var natt (Joh.13:30). Møtelyden gjekk stille ut.

Langfredag formiddag kom me tilbake til kyrkja, me var ikkje mange. Den lange lidelsesfortellinga i Joh 18 og 19 vart lest og presten Dankel hadde ei kort preik. Under denne gudstenesten sang Geir Artur Eriksons sang Frälsare på korsets stam (Ny salmebok 357). Også den hadde eit sterkt budskap. Det var for meg Jesus gjekk i døden!

Frälsare på korsets stam
nu till dig jag träder fram
du som bar min synd och skam
Jesus, Herre Jesus.

Ödmjukt till ditt kors jag går
du som all min nöd förstår
Blott hos dig jag hjälp nu får.
Jesus, Herre Jesus.
 
All min köld och urenhet,
synd, vars djup jag själv ej vet.
Fräls mig, du som känner alt.
Jesus, Herre Jesus.
 
Jag är svag, men stärk du är,
låt mig nu få känna här
att du mine bördor bär.
Jesus, Herre Jesus.
 
Led mig med din stärka hand,
lös mig ifrån syndens band.
Låt mig leva i ditt land.
Jesus, Herre Jesus.

Jubel og sukk etter Kirkemøtet

Det var avslutning på misjonsmøte på Bedehuset samme dag som valgresultatet på Kirkemøtet var gjort kjent. Då reiste ei av dei trause misjonskvinnene seg: «Me må takke Gud for vedtaket på Kirkemøtet. Eg fekk mest lyst til å seia Halleluja!» Fredag kom lokalavisen Agder med ein leder om «Kirkens mørkemenn- og kvinner». Der kunne me bl.a. lese fylgjande: «Kirkemøtet vendte tommelen ned for at homofile får lov til å gifte ser i kirken. Vedtaket vitner om totalt mangel på gangsyn og medmenneskelighet – noe vi trodde var en av bærebjelkene i Guds hus. Om ikke Kirkemøtet kan vise storsinn, medmenneskelighet og varme – bør Stortinget være i stand til det, ved å fjerne det punktet i liturgien som sier at ekteskap inngås mellom mann og kvinne. Den norske kirke er i ferd med å bli et sted for spesielt interesserte, kan det virke som. Kirkemøtet burde ha vist at verden har gått videre også i de kretser, men vedtaket viser dessverre en så liten toleranse som det er mulig å vise.»

Eg satte meg straks ned og skreiv eit leserinnlegg og sendte det inn til avisen med det samme:

Sukk fra en av «mørkemennene».

Det var med blandede følelser vi leste at også avisen Agder hadde fått med seg at Kirkemøtet nedstemte forslaget om at homofile par skulle få kirkelig vigsel. J.A. Rygh sr. ønsker derfor å melde seg ut av kirken, og red. Kristen Munksgaard mener Stortinget burde gripe inn og forandre kirkens lover. Utmelding av kirken er en enkel sak, men Stortinget har neppe autoritet over kirkens lover. Både Rygh og Munksgaard bør huske at de selv var med og valgte medlemmer til Agder bispedømmeråd, og det var nettopp disse valgte personene som nå gikk sterkt imot liturgi for homofile ekteskap. Ja, for med skribentenes sterke ytringer om hvordan kirken bør være, kan de selv neppe ha vært sofavelgere under det valget? Valgene på Kirkemøtet var demokratisk ordnet, og da bruker vi å rette oss etter vedtakene, om vi liker dem eller ikke. På den bakgrunnen viser det lite omtanke å skrive om kulde og mørke og mangel på gangsyn hos flertallet på Kirkemøtet. Det er nemlig mange som er lei seg og beklager sterkt at høyrøstede LLH-lobbyister og noen biskopers og presters handlinger i strid med Kirkemøtet sannsynligvis vil føre til at en ekteskapsliturgi for homofile er på plass om få år. De som frykter dette, ber nå til kirkens Herre, Jesus, om å våke over sin kirke – som ikke er grunnlagt på politiske og populære meninger, men på apostlenes lære i Det nye testamentet. Tobias Salmelid

Eg fekk mail tilbake fra redaksjonssekretær Erik Thime lørdag kl. 9.09 om at stykket skulle komme inn på onsdag, og så føyet han til: «For ordens skyld, bare: Det var ikke Munksgaard som hadde skrevet leveren. Han har ferie. Så det endrer vi til redaktøren eller f. eks. "leder-skribenten". Vi trenger ikke gi ham "skylda" ... Enig?»

Mandag kom det telefon til meg fra den nevnte misjonskvinna som vert 89 år i år: «Eg fant ikkje noe stykke av deg i avisen i dag! Eg rekna jo med at du måtte sende ein reaksjon på den lederen som stod i Agder fredag!» Eg forklarte at mitt leserinnlegg ville ikkje komme i avisen før ondag, og det gjorde det også, sammen med eit par andre innlegg om samme sak. Våre trufaste misjonskvinner er blitt gamle nå, og svært mye opptatt av misjonens sak. Men dei fylgjer likevel godt med i det som skjer i samfunnet.

Påskelammet - og dagens situasjon

I dag er det 14.Nisan etter jødisk kalender, den dagen påskelammet skulle slaktes - til minne om utferda fra Egypt, da blodet av lammet berget jødenes førstefødte. Ordet "påske" kommer jo av det hebraiske "pesach" som betyr forbigang, det var døden som gikk forbi jødenes hus fordi den så blodet på dørstokkene. De kristne begynte å feire påske til minne om Jesu oppstandelsesdag, søndagen etter 14.Nisan - slik som det er i år. Og vi husker at "vårt påskelam er slaktet, Kristus" (1.Kor 5:7).
Dagens debatt i avisene handler om andre saker, svært mye er negativt når vi ser på det fra Bibelens synspunkt. Men Vårt Land hadde noen gode innlegg i dag, som virkelig burde leses: "Et forbud mot tigging kan ikke betraktes som noe annet enn et forbud for å beskytte oss selv mot ubehaget, ikke vår neste. I et kristenkulturelt samfunn er vi forpliktet til å se på vår neste som et menneske, ikke som et problem." (Lederen, av red.Helge Simonnes). "(På bakgrunn av Kirkemøtet og skriveriene etterpå, sier vi) til det troende konservative lekfolket og de biskoper og prester som vil være med: Meld dere ut av kirken, tøm institusjonene, legg ned embetene! Innse at folkekirken i et sekulært folk er i ferd med å bli et mye større problem enn det statskirken var." (Leif Paus, tidl.prest).

Fritt Ord-prisen 2014 til Anne Sender

Anne Sender (58) fikk utmerkelsen «for å ha løftet frem den jødiske minoritetens historie i Norge og for i en årrekke å ha arbeidet mot antisemittiske holdninger». Anne Sender er i dag frilanser, skribent og foredragsholder. I årene 2005-11 var hun forstander for Det Mosaiske Trossamfunn. Hun har hatt flere verv og oppdrag i arbeid for å fremme religionsdialog og religionsfrihet. Hun fikk prisen for hele sitt virke, bl.a. boken «Vår jødiske reise» (2013). Fritt Ord-prisen er på kr. 400.000, og blir utdelt den 8.mai. Jonas Gahr Støre mener regjeringen burde vurdere å gjøre henne til statsstipendiat for å sikre henne en fortsatt plass i samfunnsdebatten, melder avisen Dagen. Det uløste problem mellom israelere og palestinere i Midt-Østen er under debatt og skaper strid også i vår fredelige del av Sørlandet. Mange ser med skepsis på KFUF-KFUM og andre sin oppfordring til «bred økonomisk boikott av Israel». På bakgrunn av dette er venner av fred og religionsfrihet glade for prisutdelingen til Anne Sender.

Kva blir NLM i framtida?

NLMs Hovedstyre har sendt ut framlegg om å få NLM registrert som eit trussamfunn ( den såkalla maksimumløsning, dvs til ei ny frikyrkje), eller etablere eit trussamfunn under NLMs paraply (minimumsløsning, med ein sentral medlemsregistrering uten oppgaver og aktiviteter). Denne saka skal drøftast grundig før den kjem opp på NLMs rådsmøte og videre til generalforsamlinga 2015. Sjølv ønsker eg å forkaste minimumsløsningen (den samme som ImF og Frelsesarmeen har), og heller gå inn for maksimumsløsningen (frikyrkje) siden NLM allerede i dag fungerer som ei frikyrkje - bare uten sentral medlemsregistrering. Alternativet for meg er å fortsette som før, som medlemmer i Dnk, uten at dette medlemskapet betyr noe særlig for meg. Men det er svært viktig at den lokale forsamlingen vert bevisstgjort, både om ein velger det eine eller det andre.
I Dagen 05.11.08 siterte eg Ludvig Hope, kanskje kunne dette vere aktuelt også i dag: "For meg ser det slik ut at de svakeste sider  ved lekmannsarbeidet er dårlig organisering, lite samfunnsansvar og lite samfunnsliv. - de kristne omkring i bygdene og byene som ikke står i en frikirke, må finne hverandre, ha medlemsfortegnelse, styre og menn som har ansvar for at de kristne kommer sammen om Guds ord og til arbeid i Guds rike. - Lekmannsforkynnelsen har  hatt sin sterkeste side i å vekke de uomvendte. Vi har nådd mindre langt når det gjelder å forkynne Ordet for de kristne, til tukt, til trøst, til vokster og samfunnsansvar." (Veien, 1920, i Kyrkja og Guds folk, s.64-65)