Under beleiring

Jødene kom heim etter 70 års fangenskap i Babel. Dette er særlig omtalt i bøkene Esra og Nehemja i Bibelen. De kom heim til Jerusalem i puljevis i årene 538-515 f.Kr. (da "det andre tempelet" ble reist), 458 f.Kr. (da fornyelsen av loven og Gudstenesten ble ordnet ved Esra), og i 444 f.Kr. (da Nehemja oppmuntret folket til å gjenreise murene kring Jerusalem). Arbeiderne  fikk da virkelig kjenne at de var under beleiring, de måtte nemlig vokte muren både dag og natt, og holde redskapet i eine handa mens de hadde våpenet i den andre (Neh. 4:16-23).

  Også i dag er det jødiske folk under beleiring i sitt eget land Israel. Me merka lite til det da me kom til flyplassen Ben Gurion utenfor storbyen Tel Aviv. Det var ingen visum eller kontroll, turbussen stod klar, og den kunnskapsrike og trivelige svensk-israelske guiden Stefan losa oss nordover til kibbutzen Mizra der gjestehuset og god middag stod klar. Slik fortsatte turen. Me såg ingen ting til steinkasting, stridighet og vrange soldater. Men me kunne ikkje anna enn legge merke til den store forskjell det var mellom bustadene til israelerne og palestina-araberne, og jødenes trang etter å skogkle landskapet. Vakttårn med soldater fortalte oss at landet var infiltrert av fiender. På Hermon-fjellet måtte me passe på å ikkje ta bilder som viste dei israelske observasjonspostene og dei syriske fjella bortenfor. Ikkje langt unna låg ein utkikksplass der me såg ut over Metulla og over til Libanon. Noen hadde planta eit svart IS-flagg ikkje langt unna. I Jerusalem var det politi og soldater over alt, også ved "stasjonene" på Via Dolorosa, og i kvite politibiler ved jødenes helligste plass, Vestmuren. Ein palestiner med arbeidspass til Israel, drap tre soldater ved ein kontrollpost ikkje langt frå det me skulle passere. Dette førte til ei spenning som hindra oss bl.a.. å besøke Sykar/Sikem, for "bussen vår har ikkje skuddsikre vindusglass" som guiden sa det. Gjennom Betlehem gjekk vegen delvis i tunnel og delvis med murer på begge sider, av samme grunn.

  "Me legg vind på å minnast dei som har kjempa for landet vårt" vart det sagt i samband med besøk på Holocust-museet Yad Vashem. Jødenes liv og død under siste verdskrigen var fryktelige opplevelser, levandegjorde for oss gjennom utallige foto og videoglimt. Eit anna krigsminne var rekkene med stridsvogner brukt i krigene 1948, 1967 og 1973, og ein mur der navnene på over 4950 falne soldater var innskrevet. På det kjente sykehuset Shaare Zedek i Jerusalem, der eg sjøl hadde fått påvist blærekreft i desember 2014, måtte dei ransake hver ambulanse som kom inn for å forsikre seg om at ingen hadde våpen. Operasjonssaler og lager av blod og medisiner lå to etasjer under bakkenivå. Særlige foranstaltninger var gjort med tanke på mulige gassangrep. Ennå er mykje unevnt:  Guiden kunne fortelle sjølopplevde og dramatiske krigshandlinger som ga både han sjøl og oss tårer i augo. Me vart sterkt rørt!

  Er kristne turistar så ferdige med "beleiringa" så snart me har komme heim att? Opplevelsene me hadde vil ikkje gå i glemmeboka med det første. Men det er ei Anna "beleiring" eg tenkjer på nå. Apostelen Paulus skriver om den i Efeserbrevet 6:11-13. "Ta Guds fulle rustning på slik at dere kan stå imot djevelens listige knep. For vår kamp er ikkje mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt." "Vær edru og våk", skriver apostelen Peter i det første brevet sitt, 5:8, "deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve, for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen!" Det ser ut til at beleiring alltid har fulgt Guds folk her i verden.

Bibelen - Guds Ord, i revidert utgave 2017.

Det er positivt at vi I Norge er velsignet med minst  tre forskjellige oversettelser av Bibelen: Bibel2011 ("Kirkebibelen"), Bibelen - Den Hellige Skrift ("Norsk Bibel"), og Bibelen - Guds Ord (BGO2017). Forskjellen går oftest ikke på innholdet, men på bruken av norsk språk. En oversettelse kan virke gammeldags og preget av grunnspråkenes ordbruk (hebraisk, arameisk, gresk), en annen kan være tydelig formet av språket vårt i dag.

  Men nå er altså BGO kommet i ny og revidert språkdrakt. Jeg kjøpte den så snart den forelå i byens bokhandel. Utgaven har mange positive finesser: Alle 66 skriftene i Bibelen har en kort og grei innledning. Avsnittene har tydelige overskrifter. Mange eldre ord og uttrykk er endret til moderne norsk. Henvisninger til parallellsteder er selvsagt tatt med, også (litt for mange) forklarende noter til spesielle ord eller uttrykk, og informasjon om grunnspråkenes tekstgrunnlag for oversettelsen.

  Men denne bibelutgaven har noen spesielle særtrekk som virker negativt: Allerede på tittelbladet er navnene på fem "redaktører for oversettelsen" nevnt, som om de var bokas forfattere. De samme personene er også nevnt på kolofon-siden. I forordet er opplyst om at oversetterne er "konservative teologer" fra fem navngitte misjons- og kirkesamfunn. Jeg tenker at det viktigste er at vi får en rett og god oversettelse, ikke om den er preget av å være radikal eller konservativ. En slik liste over oversettere er heller ikke vanlig i andre bibelutgaver. Som en kuriositet er nevnt i forordet at ordet "jomfru" er brukt i Jes. 7:14 og at "Adam" er brukt som navnet på det første mennesket Gud skapte. Men i Jes. 7:14 finner vi ingen forklaring, slik vi finner i Bibel2011, og alle oversettelser viser jo at "adam" er både det hebraiske ordet for menneske og samtidig navnet på det første mennesket. Hvorfor er dette da omtalt spesielt i forordet?

  Selv om oversettelsen er preget av en del gammelmodige uttrykk, og med noen avsnitt kanskje farget av "konservative" teologer, så er den nyttig til sammenlikning og bedre forståelse av bibeltekstene. Men for unge og nye bibellesere vil jeg anbefale Bibel2011 ("Kirkebibelen") som en klar og god oversettelse med et tydelig språkbruk.

Tomme graver – ein levende Frelser

For eit par veker siden stod eg ved to tomme graver i Jerusalem. Inntrykka derifrå ønsker eg å formidle til dere nå. Historien er denne: Det hadde vore grufull forfølgelse av dei kristne i Romerriket gong på gong. Men endelig på 300-talet stilna det. Konstantin den store vart keisar, og i eit syn hadde han sett korsmerket og hørt ein stemme som sa: «Ved dette tegn skal du seire.» Han vart ein kristen. Mora Helene var også ein kristen og vart svært interessert i det som hadde med Jesu liv og historie å gjere, ikkje minst Jerusalem. Så bestemte Konstantin seg for å finne Jesu tomme grav og bygge eit minnesmerke der, ei kyrkje. Men kvar var grava? Byen låg jo i ruiner etter romernes herjinger frå år 70. Men tradisjonen kunne likevel fortelja om ei gravhole, og ein stad der Jesu kors hadde stått, og der bygde han ei kyrkje i år 335. Denne vart utvida igjen og igjen ned gjennom hundreåra, så i dag er har fleire kyrkjesamfunn sine egne tilbygg omkring denne, til og med den ortodokse kyrkja i Etiopia har fått eit rom oppå det flate taket. Men ingenting i desse byggverka får oss til å tenkje på Jesu grav i dag, sjøl om det sannsynlig er den rette staden for den opprinnelige grava.

Men så for 150 år siden, 1867, var den kristne britiske generalen Charles Gordon på besøk i Jerusalem, og tilfeldigvis fekk sjå ein høgde i nærheten av vertshuset, den likna ein hodeskalle (Golgata, Joh 19:17), og nedenfor var det ei grav utgraven i det lause fjellet. Dette minna han sterkt om beskrivelsen av Jesu grav slik me finner det i Joh.19:41: «Der Jerus var blitt korsfestet, var det ein hage, og i hagen ei ny grav som enda ingen var blitt lagt i – der la dei Jesus.» Ein kristen organisasjon kjøpte seinare opp denne hagen og opna den for kristne pilegrimer, den fekk då navnet «Gordons Golgata» eller «The Garden Tomb», gravhagen. Om ikkje dette var rette staden, så er den i alle fall lik den opprinnelige, og får oss til å tenkje på Jesu oppstandelse.

Eg var bedt av turlederen vår om å ha andakt der, og det hadde eg. Me starta med å lese dei kjente orda frå Joh 20 om Maria Magdalena som kom til grava «tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det enda er mørsk». Ho var ikkje aleine, 3-4 andre kvinner er nevnt. Så kom Johannes og Peter småspringande til grava, som dei fant tom. Denne søndagsmorgenen er beskrevet av alle fire evangelistene på forskjellig måte, som ventande var etter denne voldsomme og dramatiske hendelsen. Var det to engler der, eller bare ein? Det betydde ingen ting. Grava var jo tom! Budskapet var at Jesus hadde stått opp! Han synte seg for både disiplane og for dei kvinnene som var med dei. Det var så vidunderlig og utrulig at dei visste korkje ut eller inn.

Kvifor får me høyre så mykje om at Jesus synte seg? Jo, fordi det bekrefta at det var sant det han hadde sagt om at han skulle stå opp igjen etter tre dager. Han gjorde det, og dermed også bekrefta at han var Guds Sønn, vår frelser. Paulus understreker dette i 1.Kor 15 «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er tom. Da er deres tro uten mening og dere er fremdeles i deres synder, fortapt.» (v.14-17) Men så fortsetter han i v. 20: «Men nå er jo Kristus stått opp fra dei døde» og i v.5-8: « ... og han viste seg for Kefas, og deretter for dei tolv, og så for meir enn fem hundre på ein gang ... deretter viste han seg for Jakob, og for alle apostlene, og til sist viste han seg for meg... « Det er dette vår tru er grunnlagt på, «Jesus Kristus, vår Herre, stadfestet som Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde» (Rom 1:4).

Så er det ikkje den tomme grava som betyr noe, det er lett nok å fjerne eit lik frå ei grav, Paulus henviser ikkje til den i det heile tatt, heller ikkje dei andre disiplene. Men dei henviser til den oppstandne Frelseren.

Ei side til vil eg understreka i samband med at Jesus stod opp. Kva tid fekk dei sjå han? Maria, då ho stod gråtande der på gravplassen. Johannes og Peter då dei i stor tvil kom til grava. Kvinnene som sørga over den døde fekk møte engler som sa at han levde. Emmaus-vandrerne som hadde snudd Jerusalem ryggen, og vandra i fortvilelse bort frå denne byen, dei møtte Jesus. Disiplane som hadde låst seg inne på rommet i frykt og oppgitthet, «da kom Jesus» og gav dei sin fredshelsing. Og den tvilande Tomas, midt i sin tvil, møtte Jesus. Kva forteller dette deg? At du skal få møte Han midt i din gråt og hjelpeløshet, i din frykt og tvil og oppgitthet, tynget av synd og sorg og sjukdom og vansker. Du skal få kjenne sannheten i det Gudsordet som alltid har lydt frå vår Bibel: «Kall på meg på nødens dag, så vil eg utfri deg, og du skal prise meg!» (Salme 50:15)

Gudsordet og parkinsons sykdom

Eg skulle ha ein kort andakt over teksta for komande søndag, Heb 13:1-3 "Hald søskenkjærleiken levende. Glem ikke å være gjestfrie. Husk på dem som sitter i fengsel ..." Å vise kjærleik og gjestfrihet til dei andre i foreninga og forsamlinga vår, var noe me alle forstod og prøvde å praktisere så godt me kunne. Men eg kjente ingen fanger i byen, kva kunne så dette ordet bety for meg? Men det var jo noen som ikkje kunne komme på møtene likevel, ikkje fordi dei var satt fast i fengsel, men fordi sykdom og alderdom hindra dei. Og så vart eg minna om Mary på 92 år. Det var lenge siden eg hadde vore i kontakt med henne, ho var skrøpelig på grunn av parkinsons sykdom. Eg fekk kontakt gjennom telefonen med det samme, og lurte på korleis det var med sykdommen, om eg kunne komme og henta henne til eit møte. Ho vart svært glad og takksam fordi eg hadde ringt, var glad for at denne sykdommen hadde komme over henne i høg alder og at ho kunne få bruke hodet og hendene enda, sjøl om kroppen ellers var vond. Og så fortsatte ho:  "Men: Snart er vi hjemme og står for tronen, hva gjør det da om  solen har oss brent? Når hytten faller, så får vi kronen, og all vår trengsel er for alltid endt." - Det gjorde meg svært godt at Gudsordet fekk minne meg om henne, og at eg fekk ta hennes helsing med tilbake til dei andre medlemmene i foreningene våre.