Synzygos, ein nødvendig medarbeider

Under morgenandakten takker kona mi og eg Herren for at me får vera sammen om dagens gjøremål og oppgaver endå ein dag. Å vera sammen om dagens arbeid kan sammenliknast med å vera bunden sammen ved eit felles åk, liksom når eit par ukser pløyer. Paulus omtaler i Fil.4:3 ein ellers ukjent medarbeider med ordet "syzygos", skrevet som Synzygos i våre bibler. Ordet "syzygos" kommer av "zygos" som betyr eit åk, og brukes i gresk om ein medarbeider, kamerat og ektefelle.

I dag gjorde me noe me ikkje har gjort sammen før, me bakte brød i melkekartonger! Kva kunne så eg hjelpe til med der? Jo, hente mjøl frå kjelleren, røre sammen dei mange mjølsortene til brøddeigen, stifte melkekartongene når Bjørg hadde fått fylt deigen i dei, og ta oppvasken etterpå. Så hadde me ein fin og frisk tur sammen på den solfylte mosjonsveien etterpå. Etter ti timer i ovnen på 100 grader var nødvendig, og så kunne me åpne melkekartongene og finne fint forma brød som smakte herlig med brunost.
Men i går måtte eg melde pass. Me hadde bestemt oss for å vera med på Frelsesarmeens språkkaf'e kl. 10. Noen mødre med barn var alt komne for å få med seg smakebiten vafler før ABC-bøker og leker vart tatt fram. Eg fekk høyre at denne dagen var damenes dag, mennene kom ikkje før kl. 13 for å hente heim familiene sine. Eg forsto sjølsagt at det var betre for meg å ta ein handletur i byen, eg ville sjølsagt ikkje øydeleggje opplegget med dei muslimske damene. Men før eg gjekk, opplevde eg noe hyggelig: Bjørg tok barna i handa og spurte smilande etter deira navn og alder, og dei smilte tilbake og prøvde å uttale det nye ordet "Bjørg". Dette kunne ikkje eg ha fått til på ein god måte, sjølv om mennene hadde vore med. Eg såg klart at dette var ein av Bjørgs mange positive egenskaper. Sjølv kan eg skrive og undervise og løyse kryssord, men ho kan snakke med eit innflytterbarn på ein slik måte at kontakt vert skapt og språkmurer riven ned. Som ulike "syzygoi"  - medarbeidere og ektefeller - kan me glede oss over å utfylle kvarandre gjennom dagens oppgaver.

Lokalforsamlingen først, så kyrkjesamfunnet!

Lokal forsamling, NLM-trossamfunn, og lærestriden i Dnk.
Bladet INNSYN 1-2/2015, utgitt av Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH), kom nettopp ut med ei grundig analyse av forholdet Dnk/NLM, skrevet av professor ved FiH, Arne Redse.
Han understreker at alle som tilhører Dnk, er egentlig registrerte som medlemmer av ein lokal Dnk-menighet. Har vi grunner for å melde oss ut av Dnk, er det naturlige alternativet å melde oss inn i ei anna lokal forsamling. Dei fleste i NLM er jo nettopp medlemmer i sitt lokale misjonslag (misjonsforsamling), fordi det er der dei er aktive som kristne. Det er forøvrig fullt mulig å vera passive medlemmer i Dnk og samtidig aktive medlemmer i eit lokalt NLM-misjonslag. Ei lokal forsamling er bibelsk nødvendig som ein åndelig heim for kristne, men ei sammenslutning av forsamlinger til ei kyrkje eller eit trossamfunn er å rekne som eit adiforon fordi noe slikt er ikkje omtalt i Bibelen. NLM er i virkeligheten eit slikt kyrkjesamfunn (trossamfunn) fordi organisasjonen ivaretar fleire oppgaver for sine ulike misjonsfellesskap: Godkjenning av forsamlingsledere, felles ordninger ved bruk av sakramentene, diakonale tenester og misjonsarbeid i utland, m.m. Fleire organisasjoner bør kunne samarbeide i etableringa av lokale bedehusforsamlinger. Det nyetablerte "NLM trossamfunn" kan skaffe NLM noen tilbakebetale kyrkjeskattpenger, men har ellers ingen funksjon. Det hadde faktisk vore meir naturlig om alle NLM-misjonsfellesskap (misjonslag og misjonsforsamlinger) registrerte sine medlemmer, og så overførte desse medlemslistene til eit sentralt register i NLM Norge. Det viktigste er nå likevel at NLM ser det som sitt ansvar å tilby fleire forsamlingslause NLM-venner ei forsamling å gå i, med alle kjenneteikn ei slik forsamling bør ha. (Sterkt forkorta av Tobias Salmelid, som er einig i denne utgreiinga.)

IKF-samling på Bedehuset

Terefe Bekele og kona Sosina har me kjent i mange år, mellom anna frå deira virke i IKF (Internasjonalt Kristent Fellesskap i Salem misjonsforsamling i Stavanger). Geir Tore fekk dei med seg til oss søndag ettermiddag på god kake og kaffe, og på svært godt IKF-møte på Bedehuset om kvelden. 50 var til stades, alle fekk med seg Geir Tores timelange PowerPoint-foredrag om å nå innflytterne våre, og alle fekk kveldsmat, det hadde Bjørg og Solveig sørga for. Margunn og Tomas, Joakim og Renate var også med. Eg leda samværet, med kr. 4.448 i misjonsoffer til NLM/IKF (brutto). Folk satte pris på Geir Tores små praktiske opplysninger og fortellinger frå arbeidet mellom innflyttarane. Eg fortalde om begynnelsen til IKF i 1980 ved Gjertrud Grønnestad, og las frå Guds bud for innflytterne i 3.Mosebok 19:33-34. Og Sosinna kom med indjera og wott til oss, til fleire middager!! Dei driver jo ikkje etiopisk restaurant, "Gådjå", for ingenting.

Gud vil ha oss i tale.

Tonstadli, årsmøte for Kvinesdal Gjenbruk, 17/2-2016, fra venstre: Gerhard, Reidar, Svein, Kjell og Gunnhild, og Ove (møteleder). Vi fekk ein svært god middag, kaffe og kaker.              Her kommer min andakt på samværet.

Heile Bibelen vitner om at Gud skapte oss for å ha samfunn med oss, han vil ha oss i tale. Han er både personlig og sosial, og har skapt oss mennesker også som sosiale personer. . Det kan likevel vere vanskelig å knytte kontakt, også mellom oss. Når eg, som er skikkelig tunghørt, er opptatt med å lese ei bok, kan det vere vanskelig for Bjørg å få kontakt på første forsøk. Da Gud satte Adam og Eva i Edens hage, informerte han dei om forholda der, og oppgavene dei hadde som mennesker. Men da dei falt i synd, var han snar til å komme dei i møte med sitt "Adam, kvar er du? Kva har du gjort?" Kontakten skulle gjenopprettast. Det samme finner me da Kain kjente på synd i sitt hjerte: "Kvifor er du harm og kvifor ser du ned?" Merk at Gud alltid bruker ord!

Ingen bok var skrevet på den tida, Herren talte direkte på det språket folk brukte. Men me får også høyre om desse menneskene at dei la sine planer med ondskap i hjertet slik at dei stengte Gud ute, og resultatet vart storflommen.

Med Moses var skrivekunsten nådd til israelsfolket, dei skulle ta vare på Herrens ord, forkynne dei til sine barn, og skrive dei på dørstolpane i sine hus, slike mezuzah finner me i husene den dag i dag, 5.Mos 6:6. Resultatet skulle bli det David gir uttrykk for i Sal 27:8

" Eg minnest at du har sagt 'Dere skal søke mitt ansikt' Ditt ansikt søker eg, Herre. Skjul ikkje ansiktet for meg!" Ansikt her betyr Guds nåde og miskunnhet overfor eit menneske, ein synder.

Stundom kan tanker og gjerninger stenge for Guds tale. David søkte ikkje Guds ansikt da han kalte Batseba til seg, og sendte mannen hennes i døden. Vendte Gud seg bort frå han da? Nei, han sendte profeten Natan til han for å kunne gje han anledning til å bekjenne sin synd og få tilgivelse. For det var nettopp tilgivelse Herren ønska å gje synderen. Sal 130 ser me at synderen roper om nåde (Fra dypet roper eg på deg: Herre, hør mi røyst! Vend øret til mitt rop om nåde!) , og setter si lit nettopp til ordet om tilgivelse (Hos deg er tilgivelse – Eg setter mitt håp til Herren, eg lengtar, eg venter på hans ord, setter min lit til hans ord.)

Av og til kan til og med våre kristelige aktiviteter heller stenge enn åpne for Guds tale og Guds tilgivelsen. Jes 1, profeten roper ut: "Hør, dere himler, og lytt, du jord, for Herren taler! Barn har eg fostret og oppdratt, men dei har vendt seg frå meg." Fortsatt driver dei med sine slaktoffer, og unyttige gaver, og sabbat og nymånefester – men det var jo Gud som hadde bedt dei om å gjere dette!?. Kva er det så som mangler? Jo, eit oppgjør, v. 18, for at synda skal bli tilgitt: «Kom, la oss gå i rette med kvarandre! La oss gjere opp vår sak!» Kva med vårt eige kristenliv, forsamlingsarbeid, misjonsgaver, gjenbruksarbeid?

I 2.Kg 22 høyrer me om bokrullen som vart funnen, og at øverstepresten Hilkia måtte kalle på profetkvinna Hulda for at Herren skulle få fram det han ville seia til kong Josja og folket. Korleis får Herren fram sitt budskap til deg i dag? Er han fornøgd med at du er så ivrig opptatt med hans sak? Og deltar på alle misjonsmøter? Får han sleppe til med sitt ord?

På Nehemjas tid måtte ordet (Moseboka) forklarast, det samme då den etiopiske finansmannen vart frelst gjennom ordet i Jesaja 53. «Forstår du det du leser?» Her er det nødvendig med ein forkynner. Stundom høyrer me at salmisten ikkje får noe ord frå Gud og klager over at Herren sover, Sal 44:24. Nei, han sover nok ikkje, men kanskje er ikkje du så stille at du får motta budskapet. Uoppmerksomhet, alle slags tanker og bekymringer sniker seg ofte inn.

I min fars småstilte NT var bare to vers understreka, Fil 4:6-7, understreka fordi at han skulle finne dei igjen, dei hadde nemlig formidla Guds ord til han ein gong, og kunne gjere det igjen: «Vær ikkje bekymret for noe, men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

"For dere er født på ny ... ved Guds ord som er og blir" , skriver 1.Pet 1:23.  Og Jakob seier det samme i sitt lille brev, 1:21 "ta ydmykt imot det ordet som er plantet i dere, og som har makt til å frelse sjelene deres." Det er nettopp ved dette ordet sitt at Herren søker å få kontakt med deg i dag. Ta imot det både til frelse og teneste.

"Jeg undres hvorfor jeg ikke hører fra min hyrde lenger" - Jesus: Mine sauer hører min stemme, jeg kjenner dem, og de følger meg. (Joh 10:27)

Morsdag søndag 14/2-16

Gunvor 1932-2006

"Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg. - For så sier Herren: Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere." (Jesaja 49:14-16, 66:13) Me takker Gud for mor (mødrene våre), og for at Han har like stor, faktisk enda større, omsorg for oss i dag. Så ønsker eg alt godt for mine kjære svigerdøtre på morsdagen og valentinsdagen på søndag. Måtte Herrens velsigning kvile over dere alle, og vera med dere når sorg og sjukdom rammer familiene - me kommer ikkje utenom dette i denne verden me lever i nå. Måtte alle barna/ungdommene vokse opp og lære Gud å kjenne, den samme Gud som førte deira farmor gjennom både gleder og sorger og tunge stunder, heilt fram til heimen i himmelen. Klem frå far/svigerfar.

NLMs årsmøte Flekkefjord

Her er styreleder Reidar Mæstad og styrets sekretær Sven Hogstad i ferd med å drøfte ei sak i slutten av årsmøtet 9.feb. Ove Sandvik hadde ein god andakt over Matt 11:28-30. Etter deilige smørbrød og kaker sang me oss inn i kollekt (over 5.000) og årsmøtesaker: Årsmelding, regnskap og valg. Bjørg leda valget, og det gjekk bra siden kandidatene var spurte på førehand. Det som var virkelig spennande var om årsmøtet hadde noe å seie til at "styret har deltatt i samtaler med representanter fra NMS og ImF om søndagsmøter om formiddagen, og muligheter for forsamlingsdannelse på bedehuset." Formannen i bedehusstyret, Per Stordrange, hadde ordet og lurte på korleis det gjekk med denne saka. Eg etterspurte det samme og heldt fram at  det utvalget hadde arbeidt med så langt, ikkje måtte gløymast, men haldast levande - helst leggjast fram for bedehusets årsmøte 14.mars. Reidar  meinte at me i starten kunne ha formiddagsmøter på dei søndagene det ikkje var gudsteneste i kyrkja, men dette vart avvist av Sven som sa at Dnk, Frikirken og Metodistkirken hadde blitt enige om eit samarbeid i sommer, slik at ingen søndag skulle stå uten gudsteneste. Kva vil skje nå? Under bildet her ser me det nye styret, damene er frå venstre Randi Krogedal (2.varamedlem), Solveig Forseth, Solfrid Løland (1.varamedlem), og Bjørg.

Misjonærer heime ...

Me var sammen med 40 andre misjonærer på misjonærhelg på Holmavatn 5-7.februar, eit svært givande samvær. Det var stort å høyre Jørn Helland fortelle frå Indonesia, han vart nettopp komme heim. Dag Øivind Østereng, prest, hadde emnet: Håpets Gud, frå Jobsbok. Sigmund Lende preika på søndagssamlinga, og me hadde eit gripande vitnesbyrd av Bolivia-misjonæren Kristian Malde, med sin uhelbredelig kreft. Det som likevel kanskje talte mest til oss var Bulos (Paul) Odeh sitt engasjerande "foredrag" lørdags kveld.

Bulos (Paul) Odeh, 55, innvandrerleder i IKF fra 2004, Stavanger. Israelsk statsborger, opprinnelig edomittaraber, kristen slekt som innvandret til Galilea for flere hundreår siden. Bulos har bodd i Norge siden 1981, gift med Margit, fire voksne barn. Deltok på misjonærhelga på Holmavatn 6/2.2016, han snakker hebraisk og arabisk. (På bildet er han sammen med Geir Tore)::

Ei kvinne, Laila, hadde prøvt å komme i kontakt med Gud/Allah, men kom ingen vei, var frustrert og trudde ikkje lenger at Gud fantest. Men ei natt  fekk ho i eit syn sjå Jesus og han sa til henne at dagen etter kl. 12 skulle ein mann , Sadam, komme til henne med ei bok som skulle vise henne kven Gud var. Samme natt hadde pakistaneren Sadam eit liknande syn der Jesus sa at han skulle bringe eit NT til denne for han ukjente kvinna, Laila. Dagen etter spurte han seg fram til henne og møtte henne i døra: Er du Laila? Ja, og då må du vera Sadam, svarte ho og tok imot boka. Slik arbeider Gud.
    Eg tenkte bli muslimmisjonær, men gikk inn i NLM sitt arbeid i 1988, student på Fjelltun bibelskole. Jesus sa "gå ut ..." Men hvor langt må vi gå for å bli misjonærer? De unådde er jo her hos oss i dag! Og misjonskallet gjelder jo både heime og ute. Kva gjer så du for at dei unådde her får høyre om Jesus? Ein muslim hadde vore her i landet i 10 år, men aldri innom noen kristne, alltid oversett, derfor gjekk han til dei som såg han, muslimene. Nå er der i Rogaland 805.000 innvandrere , og barn av innvandrere, frå 222 ulike land! 59% av desse kjem frå land med kristen bakgrunn. Det er fryktelig galt at mange av desse har flykta frå forfølgelse i muslimske land, og så blir plassert mellom fiendtlige muslimer på eit asylmottak i Norge, med fare for sitt eget liv! - Kan ikkje erfarne misjonærer hjelpe til her heime, og sjå til desse, slik Gjertrud gjorde det då IKF vart starta?  Innvandrere, bl.a. Muslimer, som kommer til landet vårt, tror at alle nordmenn er kristne. Men me må fortelle dei at me er kristne! Og gi de kristne innvandrerne eit kall til å bringe evangeliet videre til sine eigne her i landet. IKF ønsker primært å virke gjennom dei allerede eksisterande NLM-forsamlingene. Me må bygge vennskap med dei nye landsmennene våre, be dei inn på kaffe og kaker (ikke middag), hilse på dei, ikkje overse dei. Husk at oftest går religion og kultur i eitt. Norge er eit unntak i så måte. Si at du er ein kristen, fortell enkelt om Jesus og kva han betyr i livet ditt. Husk: ikkje alle innvandrere er muslimer, og ikkje alle muslimer er terrorister. 80% av muslimene har ikkje lest koranen. IKF i Salem/Stavanger har 100 medlemmer frå 22 ulike nasjoner.
   IKF har mange aktiviteter, kurser, etc. Vårt ansvar er å forkynne, så vil DHÅ omvende dei som hører. "Innvendrerstempelet" forsvinner når me blir kjent med dei nye. Innvandrerne er ikkje noe problem, ta det som eit utfordring. Bulos sin gamle bestemor på 88 hadde sagt at ho skulle vera evangelist, det trudde ikkje gutten. Kom og sjå, sa ho. Så gjekk ho ut og satte seg på ein stein ved veikanten. Da ein mann gjekk forbi, virka ho på han. For å ære denne gamle kom mannen borttil: "Kva kan eg gjere for deg, gamlemor?" Sa han. "Du kan hjelpe meg ved å lese litt her i boka mi, eg greier det ikkje sjøl" "men dette er jo ein bibel, eg kan ikkje lese den fordi eg er muslim!" " Du skal ikkje lese den for deg, men for meg, les litt her". sa ho og viste han det avsnittet ho hadde lagt merke ved, frå Joh.14. Mannen las, og vart interessert. "Kan eg få låne denne boka di litt?" Spurte han. "Nei, denne skal du få av meg, så kan du lese den videre," svarte ho og mannen  tok imot NT av henne. - Du trenger ikkje vera språkmektig, det er nok med eit smil og ei hjelpande hand.